Jeg vet ikke om dere har fått med dere Size Me-kampanjen til Isabella Löwengrip (Blondinbella)? Den har i alle fall fått meg til å tenke, og jeg synes det er en fantastisk kampanje, som er verdt å formidle videre.
Selv har jeg, som mange andre, slitt med selvbildet. Dette delvis på grunn av alle de forskjellige signalene som blir sendt ut. Helst skal du være tynn – men ikke for tynn, du skal ha former – men ikke for tykk, du skal ha rumpe og pupper – ikke for små – ikke for store, du skal være trendy – men ha din egen stil og du skal helst ikke skille deg ut – men samtidig være deg selv. Dagens idealer er uoppnåelige, da alle streber etter å tilpasse seg det vi tror andre ønsker av oss.
Men hvorfor har ingen tidligere oppmuntret til å bare være seg selv? Til å elske den formen og fasongen vi har fått utdelt, til å elske mangfold, og det å være forskjellig?
Meninger om hvordan vi skal se ut, frontes som aldri før. Du kan ikke lese et blad, eller en avis, for den saks skyld, uten å komme over artikler om “hvordan få den perfekte sommerkroppen”, “hvordan komme i form”, “dette bør du-/bør du ikke spise”, osv. Hvem er det som bestemmer hva som er den perfekte sommerkroppen? Hvorfor kreves det at vi tar tidenes skippertak etter jul, for å være “tynnest mulig” til sommeren?
For slike som meg, som i stedet for å løpe til nærmeste treningssenter – heller blir mer demotivert enn noen gang, blir ikke lenger sommeren en tid hvor jeg endelig kan nyte sola, ferie og varme – men en tid hvor jeg tenker; “Tør jeg å vise fram den mindre veltrente kroppen min?”
Men problemene går begge veier. Når det først taes opp hvordan media og motebransjen fronter skjønnhetsidealene, er vi snar til å dømme de som er “alt for tynn”, under ett. Det finnes faktisk de der ute som sliter med å legge på seg, uansett hvor mye de spiser. Jeg kan ikke se at det skal anses som mer greit å påpeke hvor tynn en person er, enn å påpeke hvor tykk en annen er. Hvorfor skal det i det hele tatt være greit å påpeke negative sider ved andres utseende?
Jeg tror de fleste av oss glemmer hvor vondt, og ødeleggende det faktisk er, å få påpekt negative sider ved ens utseende. Selv husker jeg at noen på ungdomskolen, påpekte hvor store overarmer jeg har, noe jeg fremdeles sliter med den dag i dag.
Nå har det seg slik at vi alle kommer i forskjellige former og fasonger. Hvorfor må vi da strebe etter å være lik? Og hvorfor må vi i hele tatt strebe etter å være noen andre enn den vi er?
Akkurat dette er det kampanjen til Blondinbella går ut på. Den handler verken om at du er for tykk, eller for tynn, at du har feil kroppsfasong eller at du ikke er moteriktig nok. Det handler om å elske seg selv, og den fasongen man kommer i – ukritisk og ubetinget.
Elsk dere selv, og oppmuntre andre til å gjøre det samme. Vi må slutte å tråkke hverandre ned, og heller hjelpe hverandre opp!
/ph. borrowed from blondinbella
